Jeg har vært borte alt for lenge nå.

  • 17.10.2012 kl.14:58 i Blogg

Det går dager og det går netter og jeg går i sirkel. Jeg røyker for mye, drikker for mye. Er egentlig for lykkelig til å ha det så vondt. Studiet mitt er perfekt for meg, hver dag er som en lek, jeg skriver og skriver og skriver. Får pes for ting, blir pushet, strekker meg etter nye utfordrende tema å skrive om og lærer så mye om meg selv at jeg blir svimmel. Så får jeg ros og jeg svever. Jeg får møte mennesker som inspirerer, som gjør at jeg tenker at det er mulig, kanskje en dag kan jeg klare det selv. Jeg har fått et knippe nye venner som alltid får meg til å le. Jeg har fått et knippe venner som jeg danser med, drikker med, ler med og sovner med. Vi er en lykkelig liten gjeng, men jeg har det vondt.


Jeg har vært borte alt for lenge nå. Jeg trenger byen min og jeg trenger ham. Mest av alt i hele verden trenger jeg ham. Han ringer meg ofte, hver gang han er full vil han ha meg hjem, han vil ha meg, men de siste tre ukene har det bare vært når alkoholen har herjet blodet hans at han har ringt og sagt han har lyst på meg, at han har gitt tegn til at han vil mer. Jeg tror fornuften hans har gitt meg opp, den ser at vi to er aliens fra forskjellige planeter, kanskje til og med forskjellige univers. Jeg og han er så ulike. Men det er jo ulikhetene jeg elsker. Jeg trenger dem. 

Jeg må hjem. Før jul. Jeg må bestille flybillett og komme meg til ham bare for å sjekke, se om han fremdeles vil, for denne avstanden rævner alle sømmer, vi klippes fra hverandre og mister det holdepunktet vi fant sammen til dagen før jeg dro. Jeg savner han så innmari. Så for jævlig innmari at det er vondt i hele kroppen, og han gir meg ikke den responsen jeg trenger. Jeg trenger bekreftelse. Jeg trenger at jeg kommer hjem, at han møter meg, kjører meg hjem til seg, kysser meg, ligger med meg, viser at han vil. At han er gal etter meg.

Avstanden har vist meg én ting: Jeg elsker ham.


Tanker i natten min kjære.

  • 13.08.2012 kl.00:15 i Blogg

Jeg burde sove, men får det ikke til. Jeg savner han, savner han så inderlig. Hvordan skal jeg holde ut i fire måneder til uten å få se ham i øynene, høre latteren hans mot nakken min mens vi klemmer, uten at han tar hånden min så lett at hele kroppen får gåsehud. Sånn helt seriøst, dette er lite kult.

På den andre siden blir det nok veldig veldig fint møte han igjen når vi først møtes. Jeg håper bare at vi ikke mister kontakten på denne tiden fra hverandre, for det kan fort skje. Jeg veit selv at jeg suger på å holde kontakten, og det er jo ikke sikkert han gidder å vente på meg når alt kommer til alt.

- Nei, slutt da hodet mitt. Lær deg å slappe av, slutt å tenke så mye på alt som kan gå galt, det er jo bare tåpelig.

- Men det blir så lett slik når man ikke er i et fast forhold, da vet man jo aldri.

- Seriøst, slutt å klage, alt er bra, sove nå!

- Jamen tenk om....

 

Ser du, fører til og med samtaler med meg selv... forelska meg blir jo gal.... jaja...Nå skal jeg høre på spillelista mi med sanger fra han, så skal jeg stalke facebook-profilen hans til jeg sovner, trenger å se det deilige trynet hans smile! Haha


SLUTT Å FØKK MED TRYNET MITT.

  • 12.08.2012 kl.15:57 i Blogg

Jeg har tenkt litt på hvorfor jeg opprettet denne bloggen, om det var bare for å skrive om han. Jeg har konkludert med at livet er så mye mer enn bare han (selv om jeg føler hele universet kretser rundt han for tiden) og resten av livet burde jo få en plass i bloggosfæren også vel? Jeg er jo ei jente som stadig blir fortalt at det er bra jeg har litt ryggrad og klarer å stå opp for mine meninger og gi en god faen i hva andre tenker. (Sannheten er at jeg ikke gir en god faen, men jeg klarer i det minste å la være å bry meg så mye at jeg endrer meg og meningene mine). Dessuten er det kanskje ingen hemmlighet at blogg.no trenger litt andre impulser enn de som omhandler dagens innskjøp, månedens abort eller solariumsvisker som sannsynligvis vil se ut som rosiner før fyllte tredve år.

Veit jeg drar den langt her, men forbildene som troner topplista idag skremmer vettet av meg. De har sikkert noe mellom øra, noen av dem prøver iallfall å overbevise om at de har det innimellom, men så viser hele bloggen deres og måten de lager glansbilder av seg selv det stikk motsatte. Jeg har ei kusine på ti år som vil ta sol og bruker sokker i bh'en for å ligne på Sophie Elise... hva er det som skjer med verden?! Når du er ti år skal du ikke vite hva solarium er, og du skal være så opptatt med  bygge hytter i skauen og spille spark på boks at du ikke veit hva blogg.no er heller. DU SKAL HVERTFALL IKKE BRUKE BH. Seriøst verden, slutt å føkk med trynet mitt, jeg blir kvalm.

Er det bare jeg som får lyst til å grine av majoriteten i bloggosfæren eller? Kan ikke noen være enig med meg og si at det som skjer med BARNA som blogger for tiden er sykt?


Gleder meg til jul.

  • 07.08.2012 kl.08:34 i Blogg

Jeg har ikke skrevet på noen dager nå. Grunnen er enkel og fin: Det går bra.

Han har ikke sagt det, at han vil vente på meg og at vi to blir oss engang, men han har de siste dagene gått tilbake til den jeg fallt for, på en måte. Den flørtende lekne gutten som ikke har noen bekymringer. Han har ikke vært den gutten den siste måneden, han har vært turbulent, usikker, tydlig skeptisk til å knytte seg til ei jente som flytter bort. Nå bare prater vi, mye om alt mulig, ikke det faktum at jeg  flytter eller hva som skjer med oss, men det er bare fint egentlig, for han kontakter meg, han ringer meg fra ferie, han sender med godnatt meldinger og han gjør det først. Jeg føler ikke at jeg presser han lengre og det føles så bra. Nå er jeg lykkelig. Siden jeg ikke får vært med ham før jeg flytter har vi allerede avtalt at vi skal henge mye når jeg kommer hjem på besøk i juleferien. "Eg har plass i kåken, enten du vil sove eller være våken. Du e vertfall velkommen om du bare vil". Han er glad i å snakke i rim. Raringen. Jeg gleder meg allerede til jul jeg da.


Vil ikke ha dette hjertet mer.

  • 02.08.2012 kl.22:23 i Blogg



Melk og kjeks hjelper alltid. Alltid. Men ikke nå. Det gjør så vondt. Det gjør så inni helvettes vondt. Jeg kommer ikke til å se han igjen før jeg flytter.... Jeg er så naiv og dum som virkelig trodde at jeg skulle få bruke resten av sommeren sammen med han, det er jo klart han har andre planer. På søndag reiser han på ferie og kommer ikke igjen før jeg har flyttet. Han reiser og jeg aner ikke hvor jeg har ham. Skal jeg forvente at han vil ha meg på besøk når jeg kommer tilbake en liten tur rundt jul? Skal jeg forvente at han holder kontakten? Han svarer så rart på meldinger at jeg ikke skjønner helt hva han mener, jeg tørr ikke ringe, vil ikke mase og jeg hadde sansynligvis begynt å gråte på telefonen. Jeg vil ikke gråte. Jeg vil glede meg til å flytte, ikke gråte fordi jeg ikke får han. Ikke bare savne før jeg har reist. Dritt. Dritt dritt dritt. Vil ikke ha dette hjertet mer, vil ha et kaldere ett, ett som ikke blir forelsket. Vil ha en normal hjerne, en som ikke produserer så jævlige mengder dopamin. Vil ha øyne som ikke ser det vakre i han. Det gjør bare vondt å være forelsket når man ikke kan være sammen.


Hvorfor tenke på det som kommer?

  • 30.07.2012 kl.23:48 i Blogg

Jeg spør han rett ut hva greia var igår, og han begynner med ett å flette rundt de tynne trådene, gjøre linken mellom oss sterkere, forsikrer meg om at han hadde det fint, at natten var magisk og han ville ha meg der, han var glad jeg kom. Han var dårlig og flau fordi han ble litt for full, derfor var han avvisende. Det er rart, men det er fint at han bryr seg nok til å unnskylde,, forklare. Han har ikke dradd meg helt til overflaten, sier verken ja eller nei til å fortsette med oss to men drar på det. Han liker meg men... Han kommer ikke til å takle avstanden men.. Det er vanskelig å vite hva han vil. Kanskje han ikke vet selv. Men jeg har bestemt meg, jeg skal ikke trekke meg ut, jeg skal ha en fin sommer, sammen med han eller uten. Jeg skal si det til han, at jeg vil bruke denne tiden vi har igjen i samme by på han, ta det som det kommer, om også han vil. Det etterpå får bare komme.

Jeg har aldri fortalt hva jeg vil, bare spurt og gravd hos han, uten å få svar.

Vi har det så bra når vi først er sammen, så hvofor tenke på det som kommer seinere når det bare ødelegger det som er? Det må jeg huske å si til han.


Vi to blir bra.

  • 30.07.2012 kl.20:20 i Blogg

Jeg griner litt noen ganger, når jeg tenker på det, at jeg skal dra. Jeg gleder meg, ser frem til dette studiet i en by hvor jeg er fremmed. Et år med nye rettningslinjer, nye mennesker og nye impulser. Jeg gleder meg, men jeg gruer meg. Jeg gruer meg bare fordi jeg er redd han skal glemme meg. Vennene mine veit jeg at jeg ikke vil miste, vi spres alle utover hele landet, men vi er ikke så mange og vi er oss, så det tror jeg skal gå bra. Det er verre med han, han som er så pen og snill og god og etter hva jeg har forstått blandt kompisene, en skikkelig damemagnet på byn. Han er jo ikke typen min, han er singel og fri til å gjøre som han vil, men jeg er litt redd. Redd han skal møte ei jente som han vil ha mer enn meg. Ei jente som får han til å glemme meg når jeg er borte.

Han er avvisende igjen. Har ikke snakket med ham etter at vi sa farvell søndags ettermiddag. Etter jeg sa farvell, blir det vel. Han sa ingenting til meg og bare stakk. "Hade Pettar" sa han til kompisen, så på meg og gikk. Han er en jævel av og til, men han har sagt at han må gjøre det, han må distansere seg fra meg før jeg reiser så det ikke skal bli for vondt, det er vel kanskje derfor, men jeg er likevel forvirret. Natt til søndag var nydelig, jeg blir varm i magen av å tenke på hvor bra vi hadde det sammen, varm i magen av de isblå øynene som smilte til meg hele natten. Han er så fin. Så fin og snill og god og fornuftig, og sinsykt dum, en jævel. Han veit jo at jeg har fallt, likevel står han der oppe og holder den tynne tråden, lar den dingle fra lillefingern og gidder ikke gi meg en heads up på om jeg snart faller aleine eller om han kommer til å slenge ut en taustige så jeg får komme til overflaten, vite hva han føler og tenker og om han vil eller ikke. Han sier han ikke kan, tørr, klarer, men handlingene hans forteller meg at han vil, at han skal, og at vi to blir bra. Jeg skjønner ingen ting lengre. Han vingler frem og tilbake hele tiden og jeg bare dingler etter, i en tynn tynn tråd.


Det har aldri føltes mer riktig å ta så feil.

  • 29.07.2012 kl.21:32 i Blogg

Det ble som forventet. Jeg løp gjennom Bergens gater midt på natten for å være med han. Jeg har ikke ledd så mye på lenge. Natten var våken og natten var lang. Vi holdt hender og hadde flammende blikk, som hans venn så fint sa til meg. "De e noe i blikket ditt, noe som gir han et glimt eg issje har sett før". Jeg sovnet fullt påkledd med hodet på brystet hans, min hånd i hans. Det var dumt av meg, tåpelig, men det var så vakkert, så gøy, det føltes så riktig.

Vi krysset ingen grenser fysisk, men mentalt tror jeg kanskje vi spiste hverandre opp, følte så sterkt og så mye at bare det å holde hender føltes som det største i denne verden.

Han våkner og får med ett fornuften tilbake. Ikke engang en hade-klem. Faen.


Galopp kjære. Galopp.

  • 28.07.2012 kl.14:45 i Han.

Han tekstet meg inatt, klokka ti over tre, lurte på om jeg var på byn. Jeg veit ikke helt hva det var han forventet, men han ville tydligvis ha meg der når han skulle hjem. Kanskje han virkelig trodde at jeg bare skulle komme løpende midt på natta. Han trodde rett, men jeg stoppet meg selv. Jeg svarte at jeg sov. Han beklaget for at han vekket meg. Han gjør alltid det, beklager viss han vekker meg.

Ikveld skal jeg ut, jeg håper jeg treffer han, veit han skal ut idag også. Jeg burde ikke håpe på slikt, jeg burde komme meg videre. I edru tilstand har han gjort det ganske klart at han ikke vil mer siden jeg flytter, men det varmer så sinnsykt når han kontakter meg på fylla. Selv om han er, ja, full, og det er midt på natta og han alltid vekker meg fra drømmene mine om han. Men når han er full er han ikke redd, da vil han bare ha meg. Når han er edru er han alltid så jævla fornuftig. Han er redd for å falle sier han. Redd for å være forelsket når jeg er så langt borte. For meg er det allerede for seint, hjertet mitt galopperer.

Ikveld skal jeg drikke øl og røyke sigaretter og glemme verden litt. Jeg skal le og danse med de få vennene jeg har, og kanskje, kanskje viss jeg blir full nok, viss han blir full nok, skal jeg sovne i armene hans. Kall meg en hykler, men jeg trenger det.


Å falle, å fly, men det gjør han issje.

  • 28.07.2012 kl.01:23 i Han.

Han er deilig. Kroppen hans er muskuløs. Jeg har aldri hatt en muskuløs gutt før. Har aldri hatt en gutt i det heletatt. Har vel forsåvidt ikke det nå heller. Han smiler som ett lite guttebarn, men ler som en gammel, en som har opplevd alt som er å oppleve. Blikket hans fester seg liksom aldri helt i mitt, som om han er redd for at jeg skal se noe der inne, noe han ikke vil jeg skal se. Likevel tror jeg at jeg har falt for han. Hvordan kan det ellers gjøre så vondt at han avviser meg. At han ikke svarer. Han har ikke svart etter den natten.

Vi flørter alltid, uansett, selv det å spørre om han skal på jobb imorgen kan få en seksuell undertone. Spør meg ikke hvorfor men slik har det blitt. Jeg har lurt på om det kanskje er derfor, kanskje han ikke vil ha meg i det heletatt, kanskje han bare flørter med for å være hyggelig. Men han flørter jo ikke lengre. Han sier ingen ting. De siste dagene, etter at han spurte hvor lenge jeg ble borte og jeg svarte "bare ett år, kommer tilbake".

Å falle når man skal dra er ikke en god ide. Det var idiotisk av meg å la meg selv rive med når jeg visste at det ikke kan bli noe, jeg skal jo reise, flytte, leve et helt annet sted enn han. Jeg er ikke forelsket sier jeg, men jeg svulmer på innsiden hver gang jeg tenker på de kinnbeina, arret i øyekroken, den varme latteren. Det svir når jeg vet at han angret på at han møtte meg den dagen jeg fortalte at jeg skal dra. Jeg vil jo at han skal vente, men det gjør han ikke.

Les mer i arkivet » Oktober 2012 » August 2012 » Juli 2012





hits